Klokken har bikket 9:30, og de to ytterste bordene i midten på La Baguette begynner å fylle seg opp. En etter en kommer de, tar av yttertøyet før de henter en kopp nytraktet kaffe og setter seg ned. Praten starter øyeblikkelig.
– Vi møtes hver eneste dag, forteller sosialsjefen, Odd.
– Ja, hver dag, fra 9:30-11:30, skyter Yngvar inn fra sidelinjen.
– De fleste møtes hver dag, legger en annen til.
I dag er det syv stykker rundt bordet, men de pleier å være flere. Dagen er fortsatt ung, så kanskje det kommer et par til senere. Avtalen er nemlig fast, så får man komme om man har mulighet.
En sosial arena
Gjengen har hatt sin faste møteplass her siden Hvaltorvet åpnet, men sosiale har de vært i lang, lang tid. Lenge før de ble pensjonister.
– Vi har sikkert møttes her i over 20 år, sier Odd.
– 20 år? Det er i hvert fall siden starten av 90-tallet, svarer en av Kjell’ene raskt. Faktisk så er det tre av dem med samme navn rundt bordet.
– Før Hvaltorvet, pleide vi å møtes på Rolf’s konditori, så vi har kjent hverandre ganske lenge, sier Odd.
Skravla begynner å gå på flere av gutta samtidig, og det blir vanskelig å følge med på hva alle sier. Faktisk så er det ikke sikkert de hører på hverandre engang. Og før man vet ordet av det, har samtalen skiftet over på kaker. Nærmere bestemt den smakfulle merkevaren for Sandefjord by: Kosmoskaken.
– Han hevdet vel at det var han som hadde funnet opp kosmoskaka, sier Odd uten at man rekker å få med seg hvem det er snakk om.
– Gjorde han det? spør Bjørn.
– Ja, ja, ja, svarer Odd og nikker iherdig.
– Det er mange kaker som er mye bedre enn kosmoskake, kommer det fra tvers over bordet.
Verdensproblemer og skrøner
– Det er stort sett den samme praten hver dag, forteller Bjørn.
Her løses det all slags verdensproblemer, men for ilandskremte sjøfolk, som de selv omtaler seg som, er det mye prat om båt.
– Også har vi ikke slept damepraten helt da. Så litt dameprat blir det også, sier Kjell.
– Det hender at vi forteller om vi har sett en pen dame, føyer Odd til.
– Ja, men tenk på alle de pene damene man ikke har sett da, kommer det fra andre enden.
Latteren sitter løst, og det er tydelig at det ofte deles mange gode skrøner rundt bordet.
– Men alle hører litt dårlig, så om du ikke får med deg alt, så er du ikke alene om det, betrygger Harald.
– Også er det veldig praktisk når flere heter Kjell. Da kan man bare svare selv om man hører litt dårlig, for sjansen for at noen snakker til deg, er stor.
Gammelt vennskap ruster ikke
Det sies at gammelt vennskap ikke ruster, og denne gjengen er et bevis på det. Det er ingen tvil om at de kjenner hverandre godt.
– Vi er fra Sandefjord hele gjengen, så det er slik vi kjenner hverandre. Men Bjørn og Kjell, for eksempel, har jeg kjent siden 1958 da vi var på hvalfangst sammen. Selv da Kjell bodde i utlandet i mange år, holdt vi kontakten, sier Odd og peker på kameraten på andre siden av bordet.
Mens noen av vennskapene går langt tilbake i tid, er det flere nyere tilskudd i gjengen.
– Det er som oftest den samme gjengen som møtes. Men noen ganger tar noen med seg andre. Venner av venner, forklarer Yngvar.
Fast møtested, fast plass
La Baguette har begynt å fylle seg opp. To bord bortenfor sitter det nok en gjeng med 7-8 eldre karer. Og i hjørnet et par til.
– Vi sitter alltid på det samme bordet. Og de gutta der sitter alltid der, sier Odd.
– Hvis det sitter på plassen vår når vi kommer, ja, da blir det sure miner, legger Harald til.
– Det blir helt kaos.
– Ja, hele dagen blir ødelagt hvis vi ikke får bordet vårt, sier Yngvar og ler.
Skulle du lese dette og tenke «denne gjengen skulle jeg gjerne vært en del av», ja, da er det litt av en opptaksprøve for å kunne bli med i gjengen:
– Man må ha litt fartstid på båt for å bli en av oss, sier Kjell.
– Og de må ta med seg sjøfartsboka si, avslutter en lattermild Odd.
